Handler moral dypest sett om hvordan vi skal bli lykkelige?

Hvorvidt moral dypest sett handler om hvordan vi skal bli lykkelige, kommer an på (1) hvem du spør, og (2) hva man legger i begrepet lykke. Det finnes de som mener svaret på det første spørsmålet er "ja", og det finnes de som mener svaret er "nei". Tilsvarende finnes det forskjellige svar på hva lykken er. La oss ta for oss synene frontet av Aristoteles og Mill:

Aristoteles - Dydsetikken

Den fremste kandidaten for synet som hevder at moralens formål er lykke, er Aristoteles. Men Aristoteles opererer med et helt særegent lykkebegrep - begrepet om eudaimonia. For å forstå hva Aristoteles mener med eudaimonia, er det vesentlig å forstå hans bredere metafysiske verdensanskuelse. Kort fortalt legger Aristoteles teleologien til grunn, og holder for for å være slik at alle ting har en form og en funksjon. Et typisk eksempel vil være hvordan en kniv har som funksjon å skjære. Fra dette kan man vurdere hvor bra kniven er utifra dens evne til å skjære. Av denne grunn bruker man stundom begrepet "dygd" istedenfor dyd på norsk, siden dette ordet peker på verbet "å duge", som igjen peker på hvordan Aristoteles måler godhet i ting - nettopp i hvor stor grad de duger til å utføre sin funksjon.

Men det er ikke åpenbart hva som er menneskets funksjon i en slik forstand. Aristoteles mener derimot at menneskets funksjon er å utøve fornuften.

Grunnen til at Aristoteles vektlegger fornuften, er at det er det eneste godet man søker for seg selv , og ikke noe man søker som middel for å oppnå et annet gode - såkalte instrumentelle goder. Ta f.x. penger - penger i seg selv kan ikke føre til lykke, det er bare et middel for å oppnå andre ting. Aristoteles snakker riktignok om at "wealth and honour" og et knippe andre ting er noe alle alltid ønsker seg og anser som godt, men eksempelet står.

Altså ser vi at Aristoteles mener at etikken er veien til lykke, men lykke i en noe original form - i form av eudiamonia, som betyr noe sånt som menneskelig blomstring. Hvordan man skal handle i en gitt situasjon under dette synet kommer fra at man skal handle i tråd med ("in accordance with") de riktige dydene. Og enhver dyd finner man mellom 2 laster. Så hvis man spør seg om hva som er riktig grad av veldedighet kan man se for seg et spekter med å være en gnien gjerrigper som ikke gir noe siden på den ene siden, og en overdrevet dumsnill giver som gir bort hvert øre han eier (slik at han i stor grad forulemper sitt eget liv) på den andre. Det etisk riktige vil finnes midt mellom disse lastene.

Videre har Aristoteles (naturlig nok) en mening om sanselig nytelse: Han snakker om at sanselig nytelse ofte enkelt kan brukes som en billig måte å oppnå en følelse av lykke, men at dette er skadelig i det lange løp og at man derfor må utøve måtehold ("temperance"). Dette er en dyd. Men merk, som vi så over, at det dydige finnes mellom 2 laster, slik at det ikke er sånn at man skal unngå alle former for sanselig nytelse. Derimot skal man sørge for å ta del i rett mengde, til rett tid, i rett situasjon, i rett sinnelag, i tråd med dydene.

Oppsummert mener Aristoteles at moralen handler om hvordan vi blir lykkelige og at det som er rett og galt kommer an på i hvilken grad handlingen harmonerer med dydene.

Mill - Utilitarismen

Et perspektiv som er gjennomført annerledes er det vi finner i utilitarismen. Utilitarismen er et konsekvensialistisk syn, som betyr at det som er etisk rett, vurderes utifra konsekvensene til handlingen.

Jeremy Bentham sa noe sånt som at mennsket er en slave til begjær og nytelse. Han introduserte en slags hedonistisk utilitarisme, hvor det som er rett er det som maksimerer nytelse. Denne noe primitive teorien ble siden videreutviklet av Mill, som presiserte at det ikke er nytelse som skal maksimeres, men nytte. Nytteprinsippet som det kalles.

Altså skal man, før man gjør en handling, vurdere konsekvensene av handlingen og se til at man gjør det som maksimerer nytte. Det er et sentralt poeng at denne vurderingen skal gjelde "likt for alle", og at man ikke skal favorisere visse mennesker (for eksempel sin familie/venner) når man vurderer konsekvensene.

Utilitarismen kan innordnes i to hovedkategorier: Regelutilitarisme og handlingsutilitarisme. Regelutilitarismen legger et sett med regler til grunn (for eksempel det aktuelle samfunnets lover). Man skal altså kun handle innenfor dette rammeverket.

Handlingsutilitarismen kan sies å være noe mer anarkistisk orientert, og man skal ha full autonomi til å handle. Det kan jo tross alt hende at samfunnets lover ikke ivaretar de samme prinsippene som utilitarismen legger til grunn, om at alle skal få ta del i gildet uavhengig av hvem man er som person.

Kontrasten til dydsetikken er slående: Her har man ikke noe begrep om dyden, tilsvarende hvordan dydsetikken ikke har noe umiddelbart* grep om konsekvensene av handlingene.

*I den forstand at konsekvensene trolig ble lagt til grunn når man "valgte ut" hva som skulle være dydig og ikke, via lastene.

Mitt syn

Jeg syns Aristoteles' syn er best her. De 2 synene er ganske forskjellig orientert, så det blir ikke nødvendigvis en "apples-to-apples"-sammenligning, men jeg vil likefullt gjøre rede for hvorfor en forståelse for eudaimoia er flott å ha med seg i livet og vise hvordan utilitarismen ikke evner å tilfredsstille samme behov:

Å leve er noe vi alle er dømt til å gjøre. Mange lever på forskjellige måter, og mange syns selv de er fornøyd med deres måte å leve på. Noen syns sikkert de ikke er fornøyd med deres måte å leve på. Men det finnes ingen universell metrikk for hvordan man kan måle "godheten" i et liv.

Dersom man er hedonistisk orientert og lever et liv fylt av sanselig nytelse, kan man tenkes å mene at man lever et fint liv. Men intuitivt er det noe som mangler ved en sånn livsledelse. Aristoteles gir oss en måte å sette ord på disse intuisjonene: Det aktuelle livet er ikke bare "dårlig", men det er preget av intemperence og incontinence og den aktuelle personen misligholder sin rolle som menneske ved å ikke søke mot det ypperste godet.

Tilsvarende kan man vurdere livet til den som selv mener at livet deres ikke er godt, ved å se på hvilke laster de opptrer i tråd med, og rettlede dem mot det gode liv ved å peke på hvilke dyder de må ta til seg. Aristoteles kaller dette for tilvenning("habituation") og er helt klar på at man må rettledes mot dyden av de som allerede handler i tråd med den, dersom man ikke allerede har grep om den selv.

Videre kan man bruke hans teorier til å redegjøre for hvorfor et liv kanskje ikke nødvendigvis er så ille som personen som lever det selv opplever, og peke på at de bare ikke vet bedre fordi de mangler grep om dydene og det ypperste godet.

En innvending mange ofte reiser mot dydsetikken er dette med at den er relativistisk og at hva som er dydig vil være kulturelt og samfunnsmessig betinget. Men til det vil jeg si "greit nok", for det er nå en gang sånn at vi lever i et samfunn, og da er det ikke verre enn å legge vårt samfunn sine dyder til grunn. At det kan finnes andre dyder i andre samfunn er ikke relevant for hva som er det gode liv i vårt samfunn.

Dette har riktignok som konsekvens at dydsetikken ikke nødvendigvis evner å gripe fatt i noen universell moral, men hvis formålet med etikken er - som Aristoteles sier - å finne veien til det gode liv, er det bare ikke relevant. Å finne universell moral blir i så fall et helt annet tema, som en helt annen (måske Kantiansk) teori kan sysle med.

Utilitarismen har utfordringer knyttet til at det er lite praktisk gjennomførbart å klare å forutse konsekvensene av handlingen. Man kan (1) anta feil utfall, man kan (2) ramme utilsiktede folk på utilsiktede måter, og (3) andre aktører kan være uenig i din vurdering av nyttemaksimeringen. Dessuten er "skopet" noe uklart - hvor langt frem i tid skal man forutse konsekvenser, og hvor langt unna den aktuelle handlingen skal man ta stilling til konsekvensene? Er det for eksempel relevant at jeg tar stilling til hvordan det vil påvirke Stortingsvalget i høst dersom jeg gjør noe helt trivielt som i tilby en sjokolade til min makker? Intuitivt virker det helt irrelevant, men samtidig virker det ikke umulig at min handling skal kunne ha noen konsekvenser for valget, jamfør butterfly theory etc.

Noe annet jeg savner i utilitarismen er at den stadig ikke gir noe grep om hva som er et godt liv. Det nærmeste den kommer må vel være noe sånt som å si at "et godt liv er det hvis nytte er maksimert", men dette virker søkt. Aristoteles gir oss derimot et klart svar med eudaimonia. Akkurat dette er som nevnt ikke nødvendigvis en helt veldefinert sammenligning da Mill nå blir dømt i hans evne til å løse de problemene Aristoteles satte seg det fore å løse. Det var vel Einstein som sa noe sånt som at man ikke skal dømme en fisk for dens evne til å klatre opp et tre.

En tanke jeg har tenkt litt på er hvorfor utilitarismen legger nytteprinsippet til grunn. Kan det være sånn at utilitaristene vet noe resten av oss ikke vet om at veien til det gode liv finnes via nytten? For etter Aristoteles vil jeg innvende at utilitarismen ikke fører frem mot noe slags liv overhode, men at det bare er en måte å skape et gjensidig fellesskap i samfunnet** hvor alle kommer overens. Uten noen videre formening om hvorvidt et liv er bedre enn et annet.

Om ikke annet er det trivielt å avfeie Benthams hedonisme fra et Aristotelisk perspektiv: Et liv preget av sanselig nytelse er ikke noe liv å lede - det mangler måtehold og høyere/dypere innhold.

**Som forsåvidt også Aristoteles redegjør for i EN: Man må samarbeide med andre som driver i andre bransjer enn man gjør selv, og gjøre handel med dem. Denne gjensidige avhengigheten er et viktig fundament for samfunnet.