Kan det noen gang være moralsk riktig å gi et falskt løfte?

Kan det noen gang være etisk riktig å avgi et falskt løfte? La oss ta for oss dette i lys av Kant og Aristoteles.

Kant

Immanuel Kant levde i Prøysen i opplysningstiden. Han introduserte deontologien, eller pliktetikken som den også kalles. For å forstå hvordan han vil stille seg til moraliteten i å avgi falske løfter, må vi forstå deontologien. La oss se på den:

Deontologiens kjerne pliktene. Pliktene kommer fra det kategoriske imperativ (KI). KI finnes i 3 formuleringer - universallovformuleringen, humanitetsfomuleringen, og autonomiformuleringen.

Essensen i de 3 formuleringene er som følger:

Universallovsformuleringen: Gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg (handle slik at din handling kan gi opphav til en universell og allmenngyldig lov)

Humanitetsformuleringen: Bruk alltid ethvert menneske som et mål og ikke bare et middel i seg selv.

Autonomiformuleringen: Vær selvlovgivende. Bruk fornuften til å komme frem til det moralsk riktige.

Videre er fornuften sentralt i kantiansk etikk. Som vi vet fra autonomiformuleringen av det kategoriske imperativ må enhver selv utøve fornuften og ta stilling til hva som er det riktige (om enn stadig i tråd med de 2 andre formuleringene av KI). Sapere aude - våg å tenke, som Kant sier.

Ellers gjøres det en distinksjon mellom kategoriske imperativer som vi akkurat så på, og hypotetiske  imperativer. De har en klar vesenforskjell mellom seg.

På den ene siden har man KI som alltid er gjeldende, for enhver moralsk aktør helt uavhengig av situasjon og kontekst eller noen andre forhold. Og så har man de hypotetiske imperativene, som gjelder i den grad den aktuelle moralske aktør ønsker å oppnå en gitt ting. De har formatet "hvis du vil x, så må du y". Et eksempel som typisk brukes er "hvis du vil bli god i tennis, så må du øve på å spille tennis". Her er det altså etisk riktig å øve på å spille tennis, men det er kun fordi den relevante moralske aktøren har satt seg som mål å bli god i tennis. Det hadde ikke vært etisk riktig å øve på å spille tennis dersom man ikke hadde satt seg mål om å bli god i det. Tilsvarende gjelder kun det hypotetiske imperativet personen selv. At jeg setter meg som mål å bli god i tennis påvirker ikke andre autonome aktørers moral.

Med en grunnforståelse av deontologien i hende kan vi drøfte spørsmålet om det i noen tilfeller vil kunne være etisk riktig å avgi et falskt løfte. Da er det bare å fastslå sporenstreks at svaret er et ettertrykkelig klart og klingende nei. Kant er notorisk for å være imot enhver form for løgn. La oss se på hvorfor:

Som nevnt må man alltid følge det kategoriske imperativ, i alle 3 formuleringer. Universallovsformuleringen av det kategoriske imperativ sier at man skal handle sånn at handlingens maksime skal kunne være universelt gjeldende. Altså, ved å lyve én gang (om enn i form av en hvit løgn), impliserer man at det alltid skal være riktig å lyve. En metode Kant bruker for å avgjøre moraliteten i en handling, er å se for seg hvordan samfunnet ville vært dersom alle hadde handlet på den måten som blir vurdert. Det hadde åpenbart ikke vært bærekraftig å ha et samfunn er alle sto fritt til å lyve: Man hadde ikke ha kunnet ha tillit til hverandre og man ville nesten vært tilbake i Naturtilstanden i Hobbesiansk forstand.

En annen grunn for hvorfor det er etisk galt å lyve kan man få grep om ved å stille seg spørsmål ved hvorfor man skulle ønske å fortelle en hvit løgn til å begynne med. All løgn har som hensikt å føre noen bak lyset (jamfør definisjonen av å lyve). Når man fører noen bak lyset anerkjenner man ikke deres menneskelighet, og man bruker dem som et middel for å oppnå sine lumske mål. Vi ser hvordan dette står i klar konflikt med humanitetsformuleringen av det kategoriske imperativ, ettersom at man altså bruker et menneske kun som et middel ved å lyve til dem.

For Kants del er det ingen forskjell i moralsk kvalitet mellom det å lyve generelt, og det å inngå falske løfter spesifikt.

Aristoteles

I andre del av oppgaven ønsker jeg å ta stilling til den etiske vurderingen av falske løfter i lys av Aristoteles' etikk - dydsetikken. Så vidt jeg kan erindre snakker aldri Aristoteles direkte om løgn i den Nikomakiske Etikk (EN), så dette blir en noe spekulativ øvelse i induktiv kunnskap.

Vi fikk en bred innføring i dydsetikken i forrige deloppgave. Jeg vil ikke gjenta alt her, men vi husker de sentrale momentene med at det som er rett er det som er i tråd med dydene, og at dydene finnes mellom 2 laster.

Man kan anvende "dyden finnes mellom 2 laster"-metoden på "falskt løfte" som følgende: Sett opp lasten "å lyve hemningsløst" på den ene siden, og sett opp lasten "brutal ærlighet" på den andre. Her virker det ikke umulig at dyden i midten av lastene vil være noe sånt som "sannferdighet, men med rom for en liten hvit løgn dersom det foreligger tungtveiende årsaker". For vennskap er nokså sentralt i Aristoteles' etikk (bok VIII & IX, EN). Alt blir bedre i venners selskap, og man må sørge for å ha gode venner rundt seg. Altså kan man tenke seg at det å fortelle en ørliten hvit løgn i ny og ne vil kunne være etisk riktig dersom det sørger for at man ivaretar gode og viktige vennskap. Han trekker spesielt frem en viss gruppe mennesker som har godt grep om dyden, og disse er det så få av at dersom man har fått til å stifte vennskap med dem, burde man se sitt snitt til å gjøre det man kan for å holde på det.

Videre har Aristoteles en oppfatning av at ingen er helt perfekte. Alle bare gjør sitt beste, og man kan innimellom gå på en liten smell - et såkalt "lapse of karakter". Med dette i bakhodet kan vi se hvordan - dersom Aristoteles entydig hadde gått rett ut mot det å lyve - så ville man kunne avskrevet løgnen som et aldri så lite tilbakefall i et ellers nokså dydig liv.

For å spisse dette enda mer mot det Aristoteliske kan vi igjen ta stilling til menneskets funksjon og natur. Menneskets funksjon er å utøve fornuften, og menneskets natur er å være et politisk dyr (altså noen som bor i samfunn med andre). Dette taler for at man ikke skal lyve: Man kan anvende fornuften til å se konsekvensene av løgn, og man kan se at det vil være ugunstig for det politiske samfunnet dersom man ikke kan ha tillit til at sine medborgere taler sant.

Ellers kan vi se på noen øvrige dyder og laster som er relevante for å drøfte moraliteten til å avgi falske løfter: For det å snakke sant må være et gode. Men om det kan sies å være en dyd i seg selv er ikke like åpenbart. For hva skulle vært lastene som "omkranset" denne dyden? Vi så innledningsvis at det å sette opp "hemningsløs løgn" mot "brutal ærlighet" gir opphav til en begrenset sannferdighet. Men dette er også bare min måte å løse problemet på, så dette foregriper på mange måter kritikken som typisk rettes mot dydsetikken om at den er relativistisk og rett og slett noe arbitrær.

Hvorvidt løgn er en last virker også relevant her. Dersom det er slik at løgn er en last, kan det ikke være i tråd med dydene å avgi falske løfter ettersom det ville vært i tråd med denne lasten. Og følgelig kunne det ikke ha vært etisk riktig. Intuitivt virker det nærliggende å tro at Aristoteles ville ansett løgn som en last på grunnlag av det vi vet om den dydige personen. En som er dydig lyver ikke! Men likevel burde det være rom for grader av løgn, hvor hvite løgner kan være mer moralsk forsvarlige enn grove overgrep mot sannheten. Man kan fint se for seg en dydig person si "så fin du var på håret i dag" uten at det nødvendigvis må være sant, siden dette vil kunne være en god handling som skaper god stemning.

En annen tanke er distinksjonen mellom løgn og falske løfter. Til nå har vi primært sett på løgn, som er en mer generell form av "falskt løfte". Men det er likevel noen interessante momenter som springer ut av løgn i konteksten av løfter: For et løfte innebærer at man lover at man skal gjøre noe. Man gir en annen person en forpliktelse av at man skal gjøre noe. For eksempel enes man om å "møtes kl 17 i morgen for å spille kort". Dersom man så ikke dukker opp på avtalt sted til avtalt tid har man ikke bare løyet, men man har også brutt en grunnleggende tillit. Det er på ingen måte moralsk å avgi falske løfter i denne forstand, ville Aristoteles mene. Som vi så over er det viktig å gjøre det man kan for å holde på vennene sine, og da må man holde det man lover til dem.

Han sier også selv at det er lettere å begå vonde handlinger mot fremmede enn mot de som står en nær.

Så å avgi et falskt løfte til fremmede er ikke nødvendigvis umoralsk. For eksempel kan du gå ute i byen og bli oppsøkt fra et telefoniselskap. De forsøker å selge deg et mobilabonemment du ikke har noe interesse av å kjøpe, men for å spare tid på at de skal prøve å overtale deg kan du si noe sånt som at "dette hørtes sannelig ut som et meget godt tilbud, jeg vil slå til på det på PCen i kveld", og takke og gå videre uten at du har noen slik intensjon. Her har du avgitt et falskt løfte uten at det er direkte umoralsk. Kanskje hadde du viktigere ting fore som ville la deg dyrke dydene, og at selgeren ville ha forhindret deg i å dyrke dem ved å oppta overstadig mye av din tid. Kant ville vært i harnisk over dette.

Mitt syn

Mitt syn er at Kant kommer best ut her. Om enn bare fordi det passer mye bedre siden han adresserte den foreliggende problemstillingen direkte i mye større grad enn det Aristoteles gjør.

Men jeg har også rett og slett veldig tro på de argumentene jeg la frem over - det gir mening at løgn ikke er forenelig med det kategoriske imperativ. Så dersom man legger det kategoriske imperativ til grunn (som i min mening i det store og det hele er en god idé), blir det skjære nødvendig å gå imot løgnen.

Man kan spørre seg om det noen gang vil kunne være en hensikt i det å lyve. Som vi så over, vil Aristoteles kunne argumentere for at det vil ha noe for seg å lyve dersom man kan ivareta viktige vennskap ved å gjøre det. Denne muligheten vil en kantianer mangle. Men er det et problem? Grunnen til at man skal ønske å lyve, vil trolig komme at at man har gjort et eller annen ullent som man ønsker å holde skjult. Da må jo aktøren allerede ha opptrådt umoralsk for å gjøre denne lugubre handlingen, slik at løgnen bare er et symptom på et underliggende problem, og ikke det relevante problemet i seg selv.

Dersom man både skal gjøre umoralske handlinger, og så i tillegg lyve om dem, syns jeg man er godt på vei mot å lede livet sitt i en generelt umoralsk retning. Men i så fall er nok stadig den underliggende umoralske handlingen et større problem enn løgnen.

For Kants del ville det ikke nødvendigvis være slik - dersom den lugubre handlingen man ønsket å lyve om ikke utgjorde noe enormt problem i seg selv, for eksempel at man hadde brutt et hypotetisk imperativ, ville det være nok være verre for Kant å lyve, ettersom at det (som vi så over) vil stride med det kategoriske imperativ. Og de kategoriske imperativene må som kjent alltid etterleves av alle, mens de hypotetiske imperativene er personlig betinget.

Hva gjelder Aristoteles ville nok hva som er verst ha kommet veldig an på hva det er man løy om. Dersom man har gjort noe nokså uskyldig som å drikke seg overstadig beruset en kveld, er det langt mindre ille å lyve om det enn dersom man hadde gjort noe riktig ille slik som å til dømes ta noen av dage. Dette går igjen tilbake til Aristoteles' holdning om at ingen er fullkomment perfekte og at alle kan ha slike "lapces of character". Men det er mye lettere å avskrive ett tilfelle av fordrukkenhet som lapce of character enn et drap siden konsekvensene av de to handlingene er så ekstermt forskjellige. Aristoteles ville nok også sett på fordrukkenheten som noe som kommer av intemperence, mens drap neppe kan klassifiseres på samme måte - det ville vært en direkte ondsinnet handling. En vicious action. Og dette drapet ville vært verre enn å lyve om det.

Det virker noe urettferdig å vurdere Aristoteles opp mot Kant i denne situasjonen siden deres etiske teorier har så forskjellige fokus, og rett og slett også formål. Jeg opplever det som at Aristoteles' mål er å vise veien til de gode liv (ved eudaimonia), mens Kants mål er å vise (1) hvorfor fornuften må stå sentralt i alt menneskelig virke, og (2) konsekvensene av at fornuften skal dominere alt. Dette er jo ikke helt ulikt hvordan Aristoteles holder frem fornuften som veien til å søke det ypperste godet siden fornuften er det eneste man søker kun for dens egen skyld. Men likevel viser bare Aristoteles at fornuften er et middel for å oppnå det gode liv, uten å la det være fundamentet som skal bære hele den metafysiske verdensanskuelsen slik som Kant later til å gjøre.